Det er hardt å være skiløper når luftveiene ikke funker som de skal. Etter Beitosprinten 2020 var det som om alt låste seg. Jeg gikk fra og være topp 30 (med de aller beste på start) til å så vidt komme meg opp siste bakke i en SPRINT på det aller verste.

Det er ikke en overdrivelse, å si at det er hardt, når du går fra å være 16 sek bak på 1,2km til å være OVER 1 minutt bak på akkurat samme distanse. Det er ingen overdrivelse når du går fra å ha 70 i o2 til å ligge å kave nede på 50 tallet! Helt sånn plutselig. Da skjønner man at ting ikke funker. Da må man gjøre noe.

Jeg har prøvd det meste. Jobbet med flere spesialister. Prøvd ut utallige mange løsninger. Sitter det i nakken? Sitter det i nervene rundt? La oss prøve å puste i en pustemaskin to ganger hver dag i et år! For å nevne noe av det jeg ha prøvd uten særlige resultater.

Du leste kanskje 2020 tidligere og tenkte ikke så mye over det. Men det er faktisk 2023 nå. Tre år tenker du! TRE ÅR tenker jeg. I tre år har jeg ikke gitt opp håpet! Alt jeg vil er å bli best på ski, få skvisa ut alt av potensiale. Jeg har prøvd hardt, jeg har vært smart, jeg har gjort det riktige, men det har ikke funket. Jeg stiller på start igjen og igjen, i håp om at det jeg har gjort funker. Enda uten hell. Er jeg bare i dårlig form? Selv om jeg har trent bedre og smartere enn noen gang? Ja, du kan si dette har gjort meg ganske gæren, frustrert og i stunder har det hele følt ganske håpløst.

Men når alt kommer til alt. Så skal jeg hverken starte med sjakk eller slutte med langrenn. For hverken et pusteproblem, noen ræva skirenn eller et par tre år skal stå i veien for meg.

Så takk til alle som fortsatt heier på meg!! Ikke minst takk til alle sponsorene som stiller opp år etter år!